Problemene med enhetspatentet fortsetter

I over 30 år har EU planlagt et såkalt enhetspatent, eller europeisk patent med enhetlig virkning. Med «enhetlig virkning» menes at patentet automatisk skal få enhetlig virkning over hele EU.

Riktignok finnes det et Europa-patent, men dagens Europa-patent er uavhengig av EU-medlemskap. Blant annet er Norge med i Europa-patentordningen til tross for at vi ikke er med i EU.

Med dagens ordning gjelder at hvis man får man et Europa-patent, må dette valideres enkeltvis i hvert medlemsland hvor man ønsker beskyttelse. I land hvor patentet ikke blir validert, er det heller ikke gyldig.

Deretter må patentet håndheves i hvert enkelt medlemsland. Det vil si at dersom noen kopierer dine varer, dvs. begår inngrep mot dine rettigheter, i et land hvor du har validert ditt Europa-patent, må du gå til rettssak mot dem, gjerne i hvert enkelt land hvor de driver sin virksomhet. Til gjengjeld kommer inngriperen naturlig nok til å gå til motsøksmål mot deg med å påstå at ditt patent er ugyldig. Også dette i hvert enkelt land hvor du har saksøkt inngriperen. Så du risikerer å måtte håndtere opptil 38 søksmål og motsøksmål i forskjellige land og på forskjellige språk samtidig, bare i Europa. Mot hver inngriper.

For å bøte på dette problemet, har EU lenge jobbet med å få til et såkalt «enhetspatent». Dette patentet skulle gjelde likt i alle EU-stater, og rettssaker om inngrep i patentet og gyldigheten av patentet skulle avgjøres sentralt av en EU-patentdomstol.

Dette problemet ble diskutert frem og tilbake i over 30 år uten at man kom videre.

Ett av problemene man jobbet med i disse årene gjaldt så klart språk. Spania og Italia var, hvis vi husker riktig, spesielt hissige på at patentet måtte utstedes på deres språk for å være gyldig i deres land. Dette ble noenlunde løst med London-avtalen av 2000. Mange land avstod da fra kravet om at hele patentet måtte oversettes. Det var tilstrekkelig at patentkravene ble oversatt. Enkelte land gikk enda lenger. For eksempel erklærte Sverige at det er den opprinnelige teksten som gjelder. Enhver svensk oversettelse blir bare gitt til orientering, og er ikke bindende. Dissensen rundt språkspørsmålet gjorde allikevel at ikke alle EU-landene kunne bli enige.

Spørsmålet om å la EU-domstoler avgjøre gyldigheten av en nasjonal validering av et europeisk patent, virker i senere år å ha vært mindre vektig enn spørsmålet om språk. Det vil si at mange EU-medlemmer har vært villige til å la en EU-domstol avgjøre om en nasjonal rettighet var gyldig eller ikke. Dette vil jo medføre en begrensning av de nasjonale domstolenes myndighet.

De landene som var mest opptatt av problemet med potensielt 38 søksmål og motsøksmål innen Europa, besluttet til slutt at temaet kunne behandles som et frivillig tillegg til EU-medlemskapet. Dermed var det ikke nødvendig for alle EU-stater å bli enige.  Det ble endelig besluttet at minst 13 EU-medlemsstater måtte ratifisere avtalen, og blant disse 13 måtte man ha de tre største brukerne av Europa-patentordningen, nemlig Frankrike, Tyskland og Stor-Britannia. Så kunne avtalen tre i kraft for de landene som hadde ratifisert avtalen. Andre kunne komme til senere.

I flere år har det nå pågått rekruttering av dommere, opplæring av dommere og andre ansatte i den nye loven som etter hvert skal tre i kraft, og til og med leie av lokaler hvor denne domstolen skal sitte. Det står i avtaleteksten at det skal være tre seter for domstolen, med hvert sitt faglige område: Paris (hovedsete), London (farmasi og medisin) og München (mekanikk).

Enhver som har giddet å lese helt hit, ser jo at London står blant de avtalefestede setene. I mellomtiden har vi opplevd Brexit. I og med at man nevnte spesifikt London i avtalen, står hele avtalen nå på vaklende grunn, med eller uten ratifisering fra Tyskland.

Tilstrekkelig mange stater har ratifisert avtalen nå, til at den kan tre i kraft. Men la os se på de tre statene som er spesifikt nevnt i avtalen.

Frankrike har ratifisert avtalen og har sitt på det tørre, kan det virke som. Storbritannia har ratifisert avtalen (riktignok etter at de kunngjorde Brexit, men la gå). Tyskland vedtok en lov i 2017 for å ratifisere avtalen. Etter en grunnlovsklage fra etter sigende en enkeltperson, kunngjorde den tyske forvaltningsdomstolen den 20. mars 2020 at parlamentets ratifiseringsvedtak fra 2017 ikke var gyldig. Avgjørelsen virker å ha blitt tatt på rent formelt grunnlag.

Vedtaket i det tyske parlamentet ble nemlig fattet mot slutten av en lang seanse i parlamentet, rundt kl. 2-3 om morgenen har vi lest, mens det bare var 35 representanter til stede (ikke noe dårlig deltakertall på den tiden av døgnet, synes vi). Den tyske forvaltningsdomstolen sa seg enig i klagerens standpunkt om at loven burde ha blitt vedtatt med 2/3 flertall. Det holdt ikke at 35 representanter var til stede.

Den tyske forvaltningsdomstolens avgjørelse ble for øvrig fattet under dissens, 3 mot 5 dommere. Oppfatningen til de tre dissens-dommerne er ganske interessant og like mye verdt å lese som hovedavgjørelsen. Det kommer sikkert oversettelser av avgjørelsen snart.

Uansett: enhetspatentet fikk seg nok en støyt nå. OK, det tyske parlamentet kan stemme over saken igjen, kanskje på en formiddag (etter at nåværende Koronatiltak er avsluttet), mens det er flere folk til stede. Men det endrer jo ikke at avtalen må omformuleres. Blant annet må ordet «London» fjernes. Vi antar at det blir erstattet med «Firenze»?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *